Alna og Akerselva i byhistorisk sammenheng
Publisert  11.08.04
Sist endret  11.08.04
 

Karsten Sølve Nilsen

I dagens bybilde er Akerselva den vannveien som folk flest vil regne som Oslos byelv.

Sett i sammenheng med den våknende interessen for Alna som vi nå opplever, og spesielt godt her i våre østlige bydeler, kan det være av interesse å. se litt nærmere på hvorledes de to Oslo-elvene hver på sin måte har preget byens liv opp gjennom historien.

Lokalhistorisk forfatter Sigurd Senje har gitt sin Alna-bok tittelen "Alna, Oslos glemte byelv". Han trekker i denne sammenhengen linjene tilbake til Oslos bydannelse omkring år 1000, som oppsto fordi forholdene omkring Alnas utløp i fjorden innunder Eikaberg nettopp her var de beste for en bymessig bosetting innerst i Viken. På grunn av høyere vannstand og mye større vannføring enn nå var elvebredden ved utløpet hele 70 meter, og datidens flatbunnede båter kunne ankre langt oppover i elva. Alna var derfor gjennom middelalderen byelv for Oslo i ordets rette betydning. For Oslos beboere den gang lå Akerselva egentlig langt ute på landet bortenfor både Hovinbekken og Tøyenbekken. Først etter at Christian IV lot byen flytte innunder Akerhus etter bybrannen i 1624, ble Akerselva for alvor viktig for byutviklingen. Men før det hadde både abbedissen i Nonneseter kloster, ved å sikre seg fiskerettighetene, og abbeden i klosteret på Hovedøya, med egen mølle ved Nedre Foss, forstått å utnytte Akerselvas mange fortrinn.

I den senere utvikling med møller og sager i fossefallene, og etter 1840 med industriveksten, er det interessant å legge merke til hvordan Akerselva med sin større og stabilere vannføring overtok mye av virksomheten og klart ble Oslos nye byelv. Alna gikk mer og mer i glemmeboken. Omtalen i de fleste leksika er for eksempel meget sparsom og gir svært lite opplysning om liv og virksomhet omkring denne Oslo-elva opp gjennom tidene. Dette er et meget tankevekkende fenomen, for den historiske bakgrunnen er jo der, og i Oslos industrihistorie er Alna heller ikke ubetydelig med markante tekstilbedrifter som Johan Petersens Lin og Bomullsvarefabrikk og Grorud Textilfabrikk som endte som DFU Grorud. En av Norges største industribedrifter, Kværner, oppsto jo også med vannkraft fra Alna, så helt bortglemt i denne sammenhengen burde elva heller ikke være.

Heldigvis ser det nå ut til at Alna skal få sin renessanse. Dette henger sammen med den økende forståelsen for vann i landskapet som en viktig miljø- og trivselsfremmende faktor.

I landskapsmessig sammenheng er planleggingsstrukturen nå ikke bare grønn men blågrønn, og i Oslo kommunes Byøkologisk program er Alna, som den eneste av Oslos elver, behandlet med eget program for sammenhengede åpen elv i parkbelte med tursti fra kildene i marka til fjorden. Og resultatene lar ikke vente på seg. I regi av Friluftsetaten og Vann- og Avløpsetaten skjer det nå ting på løpende bånd. Tursti er opparbeidet langs ca. to tredjedeler av elvestrekningen. Middelalderparken med vannspeil og Alnaparken på Furuset er anlagt, og på Hølaløkka blir en viktig del av elvestrekningen nå gjenåpnet.

I media er Alna blitt et interessant tema, og innflytelsesrike organisasjoner og foreninger som Oslo Elveforum og Alnaelvas Venner arbeider utrettelig for bevaring, rehabilitering og synliggjøring av elva.

Men tilbake til Akerselva. Med sin tidligere utvikling også på dette området og Oslo kommunes satsing i 90-årene på Akerselva som miljø- og trivselsfaktor for beboerne, er den et godt og gledelig eksempel på hvilken betydning en elv kan få i et levende bybilde. Turen langs Akerselva gir rike naturopplevelser gjennom noen av Oslos best bevarte kulturmiljøer. Dit er det et godt stykke igjen for vår elv Alna, men viljen og visjonene er der, og sakte men sikkert vil Sigurd Senjes "glemte byelv" bli trukket opp fra glemselens slør. Vi gleder oss og følger spent med på utviklingen.

Karsten Sølve Nilsen